Min første føling
I dag er følinger en naturlig del av min hverdag. Det er noe jeg opplever stadig vekk, og som nesten er umulig å unngå om man har diabetes type 1. Min aller første føling husker jeg derimot som en veldig ubehagelig opplevelse.
Jeg var ni år gammel med en ganske fersk diabetesdiagnose. Om jeg husker riktig tror jeg det kun var en uke siden jeg hadde blitt skrevet ut fra sykehuset. Dette satte derimot ingen stopper for den planlagte ferieturen til Gotland i Sverige. Foreldrene mine minnes fortsatt reaksjonene de fikk; vi var gale som dro avgårde når jeg var så «syk».
Ja, vi var kanskje gale og jeg var kanskje syk, likevel er dette en av de fineste turene jeg kan huske sammen med familien min. Vi reiste sammen med en annen familie og deres to barn. Vi barna koste oss i Astrid Lindgrens verden, på lekeplassen og på stranda.
Min nyoppdagede diabetes var naturligvis en svært uønsket medpassasjer. Den tok mye plass og jeg hatet den så inderlig. På dette tidspunktet livnærte jeg meg så og si på sukkerfrie drops og FUN-saft. Vi var ganske nye i «gamet» og trodde fortsatt at sukker var nærmest dødelig for meg med diabetes.
LES OGSÅ: Sjekk ut disse nye sukkerfrie produktene
Mange tøffe kamper for å få satt insulin
Feriedagene i Sverige var fine. Likevel er det ikke til å legge skjul at på min angst for sprøyter la en demper på stemningen. Jeg vet ikke hvor mange timer vi brukte for å få satt insulin på meg. Det var mange harde kamper mellom foreldrene mine og meg. Jeg nektet, jeg skrek og jeg var helt umulig. Likevel gikk det på et vis. Når det var over kunne jeg løpe ut til de andre og da var alt glemt. Helt til neste stikk.
Tilstanden til blodsukkeret mitt disse dagene husker jeg ikke. Muligens var det ganske greit, med tanke på at jeg fortsatt hadde litt egenproduksjon. Jeg hadde ennå ikke hatt en føling. Når man aldri har opplevd dette før, blir man ganske sjokkert når det først skjer.
LES OGSÅ: 4 ganger jeg har fått føling på jobb
Følingen
Jeg dro for å leke i et hoppeslott som lå litt bortenfor der vi bodde, sammen med en av jentene vi reiste sammen med. Foreldrene våre ble igjen på campingplassen, men dette var ikke langt unna. Jeg minnes at jeg brått ble svimmel og uvel. Jeg prøvde febrilsk å komme meg ut av det. På veien skallet jeg hodet inn i en annen gutt. Det gjorde veldig vondt. Det at jeg i tillegg var så redd og desorientert var antakelig grunnen til at jeg begynte å gråte.
Hva som skjedde etter at jeg hadde kommet meg ut av hoppeslottet husker jeg ikke. Men jeg klarte på et vis å finne veien tilbake til campingplassen og foreldrene mine.
Verken jeg eller foreldrene har det helt eksakt friskt i minne hva som skjedde da jeg kom meg tilbake, men jeg fortalte at jeg hadde vært så veldig «svimmel». Akkurat dette ble min måte for å formidle at jeg hadde føling. Det er slik jeg følte det når jeg opplevde det. At jeg ble svimmel. Jeg brukte aldri ordet føling. Det er et begrep jeg har tatt i bruk i de siste årene. Det, eller at jeg har lavt blodsukker.
Den første følingen var en ubehagelig opplevelse
Det som skjedde da jeg fant tilbake til foreldrene mine var sannsynligvis at jeg raskt fikk i meg mat og at vi sjekket blodsukkeret. Jeg husker ikke hvor lavt det var, eller om det var lavt i det hele tatt. Det kan jo også ha vært at det sank veldig raskt. Uansett så skjønte vi da at vi nå hadde fått kjennskap til dette skumle som de hadde informert om på sykehuset; føling.
Jeg hadde aldri kjent noe lignende før, det å brått bli så svimmel og uvel. Jeg skjønte ikke da hva som skjedde. Nå har jeg opplevd følinger så mange ganger at det ikke er skremmende på samme måte når det oppstår. Det er fortsatt ubehagelig, og kan være skummelt om man ikke har noe mat eller søtt tilgjengelig. Heldigvis kjenner jeg symptomene raskt og har så å si alltid med meg noe i veska.
LES OGSÅ: Jeg kan spise et helt glass syltetøy ved føling
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
