Hva gjør jeg når jeg ikke føler meg trygg lenger? – Livet med diabetes
Mitt navn er Marthe Ødegården, er 27 år, kommer fra Kongsvinger. Jeg fikk diabetes type 1 sommeren 2012. Jeg bor i Lillehammer hvor jeg fullførte en bachelor i pedagogikk i fjor sommer. Nå er jeg vikarierende daglig leder på Vita Strandtorget. På fritiden går jeg mye turer med min trofaste turkamerat, hunden Anton som er en Amerikansk Cocker Spaniel.
Siden jeg fikk diabetes type 1 for snart to år siden vil jeg si at jeg fortsatt er ”opplæringsfasen”. Etter at jeg ble ferdig med min bachelor i fjor bestemte jeg meg for å ta et år med jobb, slik at jeg kunne få ro og orden på en ustabil diabetes. I oktober 2013 ble jeg lagt inn på sykehuset med ketoacidose, det var da alt snudde for meg og hvor jeg begynte å ta sykdommen på alvor. Etter en lengre periode med veldig høyt blodsukker opplevde jeg mine første følinger. Dette gjorde meg både utrygg og redd.
Å føle seg trygg vil si å være rolig, ubekymret eller være sikker. I Lillehammer bor jeg helt alene sammen med hunden min. Det er først etter at jeg fikk diabetes og opplevde mine første følinger at trygghetsfølelsen ble truet. Så hva kunne jeg gjøre for å føle meg trygg når jeg bor helt alene? Ett av de viktigste hjelpemidlene jeg har for å øke trygghetsfølelsen er en sensor. Den sitter på magen 24/7 og er en slags bluetooth som sender signaler til pumpen på hvordan blodsukkeret mitt er. Så når blodsukkeret blir for høyt eller for lavt så gir den fra seg en lyd eller vibrer. Dette gjør at jeg i utgangspunktet har god kontroll på blodsukkeret. Det er spesielt om nettene jeg føler at sensoren gir meg en ekstra trygghet, hvor jeg er mest redd for å få føling uten å våkne av det.
Les hvordan Emelie fikk kontroll over diabetesen
Et godt nettverk med venner og familie er viktig for alle mennesker, men ekstra viktig for oss med diabetes – nettopp på grunn av tryggheten. Jeg mener ikke at vår sykdom er noen andres ansvar, men følelsen av å ha noen i nærheten og at noen er der for en er med på å hjelpe motivasjonen og mentaliteten for diabetikere. Jeg føler selv på ensomheten og det utrygge ved og ikke ha noe særlig nettverk her jeg bor nå. Som vi vet er det mye som påvirker blodsukkeret, og for meg har angst for å leve så langt borte fra venner og familie blitt min største fiende. Og sånn som situasjonen er nå er jeg nødt til å ta noen valg for å øke tryggheten for sykdommen og mitt liv.
Siden jeg er daglig leder jobber jeg stort sett hver dag som gjør at jeg også må ha noen tiltak for trygghet på jobb også. For meg er det viktig å ha tilgang på mat og druesukker om blodsukkeret blir lavt. Jeg mener også at det er viktig med åpenhet og ærlighet rundt sykdommen slik at de du jobber sammen med og omgås med i hverdagen forstår.
Det er også små ting som kan hjelpe til på tryggheten. Som for eksempel appen diabetesguard. Det er en app hvor du lister opp pårørende som skal varsles om det skulle skje noe. Jeg er så heldig som har huseier i etasjen over meg. De er informert om min sykdom og er villig til å stille opp om det skulle være noe – hva som helst. Siden mine foreldre bor så langt unna har jeg ført opp både de og huseier på diabetesguard, slik at alle tre varsles om det skulle være nødvendig. Ved å ha huseier som ”pårørende” øker det tryggheten både for meg og min familie om det skulle skje noe.
Druesukker er som livsforsikring for oss diabetikere, alltid ha det på forskjellige plasser rundt i leiligheten, nattbordet, stuebordet, jakkelommer og i vesker – slik at du alltid er trygg på at det alltid er i nærheten ved behov.
Del gjerne om du har noen tips for trygghet 🙂
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
